Munkeparakitt

Om arten

Munkeparakitten er en mellomstor, grønn parakitt med grå ansikt og bryst, kjent for sin evne til å bygge store, felles reder. Den er opprinnelig fra Sør-Amerika, men har etablert ville populasjoner i mange deler av verden på grunn av rømming fra fangenskap. Den er robust og tilpasningsdyktig, og kan overleve i ulike klima.

Størrelse og levetid

Lengde

28-30 cm

Vingespenn

43-48 cm

Vekt

90-140 g

Levetid

15-20 år i naturen, opptil 30 år i fangenskap

Kosthold

Herbivor (frø, frukt, nøtter, bær, blomster, knopper, insektslarver)

Fysiske kjennetegn

Fjærdrakt

Hovedsakelig lys grønn på rygg, vinger og hale. Pannen, kinnene og brystet er grå, med en hvitaktig flekk på buken. Vingefjærene (primærer) er blåaktige, spesielt synlig i flukt. Halen er lang og spiss, grønn med blåaktige tupper.

Nebbform

Kort, kraftig og kroket nebb, fargen er oransje-rosa til brunaktig.

Øyenfarge

Mørkebrune øyne med en gråaktig øyering.

Beinfarge

Grårosa til brunaktig

Særtrekk

Den grå pannen og brystet, kombinert med den lysegrønne kroppen og det oransje nebbet, er karakteristisk. De blåaktige vingefjærene er også et godt kjennetegn i flukt. Den er den eneste parakitten som bygger et stort, felles reir av kvister.

Ungfuglutseende

Ungfugler ligner de voksne, men har ofte en litt mattere fjærdrakt og kan ha et litt kortere nebb. Den grå fargen på brystet kan være mindre definert.

Sesongendringer

Ingen betydelige sesongmessige endringer i fjærdrakten.

Kjønnsdimorfisme

Ingen tydelig ytre kjønnsdimorfisme; hanner og hunner ser like ut. Kjønn kan kun bestemmes ved DNA-analyse eller kirurgisk undersøkelse.

Slik identifiseres

1. 1

   Fjærdrakt

   Se etter den karakteristiske kombinasjonen av lys grønn kropp og grå panne, kinn og bryst. De blåaktige vingefjærene er et godt kjennetegn i flukt.

2. 2

   Nebb

   Legg merke til det kraftige, oransje-rosa til brunaktige nebbet.

3. 3

   Størrelse og form

   En mellomstor parakitt med en lang, spiss hale.

4. 4

   Vokalisering

   Lytt etter de høye, skingrende og raspende ropene, spesielt når de er i flokk.

5. 5

   Reir

   Søk etter store, uordentlige fellesreder av kvister i trær eller på menneskeskapte strukturer. Dette er et unikt og svært tydelig kjennetegn.

6. 6

   Atferd

   Observer deres sosiale natur; de er nesten alltid i flokk og er svært aktive og støyende.

Habitat og utbredelse

Biomer

Tempererte skoger, subtropiske og tropiske tørre skoger, savanner, busklandskap, jordbruksområder, urbane og semi-urbane områder.

Utbredelsesområde

Opprinnelig fra sentrale Sør-Amerika (Bolivia, sørlige Brasil, Paraguay, Uruguay, Argentina). Etablerte ville populasjoner finnes nå i mange land, inkludert USA (spesielt Florida, Texas, New York, Chicago), Spania, Italia, Storbritannia, Belgia, Frankrike, Israel og Japan.

Høydeområde

Fra havnivå opp til ca. 1000 meter.

Foretrukne miljøer

Foretrekker åpne landskap med spredte trær, parker, hager, frukthager og jordbruksområder. De er svært tilpasningsdyktige til menneskeskapte miljøer.

Atferd

Aktivitetstid

Diurnal (dagaktiv).

Matvaner

Føden består hovedsakelig av frø fra gress og trær, frukt (spesielt sitrusfrukter, epler, pærer), bær, nøtter, blomster, knopper og unge skudd. De kan også spise insektslarver. De er kjent for å forårsake skade på avlinger i jordbruksområder.

Sosial atferd

Svært sosiale fugler som lever i store kolonier. De bygger store, felles reder som kan huse flere par. De er kjent for sin intelligens og evne til å etterligne lyder.

Flygemønster

Rask og direkte flukt med grunne, raske vingeslag. Ofte flyr de i tette flokker, og kan være svært støyende under flukt.

Trekkmønster

Standfugl (ikke-trekkfugl) i hele sitt utbredelsesområde. De etablerte populasjonene er også standfugler.

Territoriell atferd

Koloniale, men kan forsvare reirplassen aggressivt mot inntrengere, inkludert andre fuglearter og mennesker.

Hekking

Hekkesesong

Varierer geografisk. I Sør-Amerika er det vanligvis fra oktober til desember. I etablerte populasjoner i Nord-Amerika og Europa kan det være fra mars til juli, ofte med flere kull per år.

Reirbygging

Unikt blant parakitter, bygger munkeparakitten store, felles reder av kvister i trær, på telefonstolper eller andre høye strukturer. Redene kan være enorme, med separate kammer for hvert hekkende par. Hvert kammer har en inngangstunnel som fører til et eggkammer foret med mykere materiale.

Kullstørrelse

4-8 egg, vanligvis 5-6.

Beskrivelse av egg

Hvite, ovale egg. Størrelse ca. 28 x 22 mm.

Rugetid

22-26 dager, hovedsakelig utført av hunnen.

Tid til flyging

4-6 uker etter klekking. Ungene forblir ofte i nærheten av reiret og blir matet av foreldrene i en periode etter at de har forlatt reiret.

Foreldreomsorg

Begge foreldrene deltar i reirbygging, inkubasjon (hunnen mest) og mating av ungene. Ungene blir matet av begge foreldrene til de er uavhengige.

Hvor finnes den

Felttips

1. Lytt etter lyden. Munkeparakitter er svært vokale. Deres høye, skingrende rop er ofte det første tegnet på deres tilstedeværelse, selv før du ser dem.
2. Se etter reir. De store, felles reirene er umiskjennelige. Se etter store kviststrukturer i trær eller på kunstige strukturer.
3. Observer i flokk. De er nesten alltid i flokk. Se etter grupper av grønne fugler som flyr sammen eller sitter i trær.
4. Besøk kjente steder. I byer med etablerte populasjoner, spør lokale fuglekikkere eller sjekk eBird for kjente hekke- eller rasteplasser.
5. Tid på dagen. De er mest aktive om morgenen og sent på ettermiddagen når de leter etter mat og samles ved reirene.

Lignende arter

Raske fakta

Opprinnelse:

Sør-Amerika

Sosial struktur:

Kolonial

Unikt kjennetegn:

Bygger store, felles reder av kvister

Status:

Invasiv art i mange områder

Kosthold:

Frø, frukt, nøtter

Morsomme fakta

• Munkeparakitten er den eneste parakittarten som bygger et felles reir av kvister, i motsetning til de fleste andre parakitter som hekker i hulrom.
• De er kjent for sin intelligens og evne til å lære å etterligne menneskelig tale, noe som har bidratt til deres popularitet som kjæledyr og dermed også til etableringen av ville populasjoner.
• De store reirene kan veie hundrevis av kilo og kan forårsake skade på trær eller elektriske installasjoner der de er bygget.
• I noen områder, som i Spania, har de blitt så tallrike at de utgjør en trussel mot innfødte fuglearter og infrastruktur, og det er iverksatt tiltak for å kontrollere populasjonene.
• Til tross for sin tropiske opprinnelse, er munkeparakitten bemerkelsesverdig hardfør og kan overleve kalde vintre i byer som Chicago og New York, takket være de isolerende fellesreirene.

Vitenskapelig klassifisering

Rike

Animalia

Rekke

Chordata

Klasse

Aves

Orden

Psittaciformes

Familie

Psittacidae

Slekt

Myiopsitta

Art

Myiopsitta monachus

Utforsk Munkeparakitt